Forrang betyr "hva som kommer først".
EU-lover har forrang, dvs. høyere gyldighet enn nasjonale lover. Selv om prinsippet ikke var besluttet av traktatenes grunnleggere, ble det annerkjent i en revolusjonerende EU-dom fra 1963 og 1964 – van Gend & Loos/NL og Costa/Enel rettssakene. Dette er av samme karakter som forbundslovenes (føderale lovers) forrang over provinslover eller delstatslover i forbundsstater som USA, Canada, India, Tyskland eller Russland.
I 1970 avgjorde EU Domstolen at EU-lover også har forrang over nasjonale forfatninger og Grunnlover (Internationale Handelsgesellschaft saken). Prinsippet er stadig ikke akseptert av de fleste nasjonale høyesteretter. For eksempel aksepterer Den tyske Forfatningsdomstol i Karlsruhe prinsippet for ordinære spørsmål, men ikke når det berører fundamentale rettigheter i den tyske forfatning. For å akseptere forrangen her, har den tyske Forfatningsdomstol forlangt tilsvarende europeiske fundamentale rettigheter.
Fremtiden
EU-Forfatningen foreslår at dette prinsipp innføyes uttrykkelig i Forfatningen som artikkel I-10.
Den britiske regjerings representanter har kritisert ordlyden med den begrunnelse, at all makt stammer fra medlemslandene og ikke fra den nye forfatning. Her foreligger det en vesentlig potensiell konflikt, fordi ingen av medlemslandene – bortsett fra Irland – uttrykkelig har annerkjent EU-lovenes forrang over deres egen nasjonale forfatning/grunnlov. Den irske forfatning inneholder prinsippet om EU-loves forrang i dens artikkel 29.4.10.
Frankrike, Tyskland, Finland og Portugal nevner EU i deres forfatninger, men anerkjenner ikke EU-lovenes forrang. I Danmark har Høyesterett i den såkalte grunnlovsdom insistert på sin rett til å avgjøre tvilsspørsmål mellom EU-retten og danske lover.