Lovgivere kan gi EU-Kommisjonen mulighet for å supplere eller endre visse såkalte ikke-essensielle deler av EU-lovgivningen ved å vedta delegerte beføyelser. EU-Forfatningen foreslår at de "delegerte bekjentgjørelser" blir en særlig lovkategori i tillegg til EU lover og EU rammelover.
Det er den nåværende betegnelse for EU-lover, "forordninger", som anvendes som betegnelse i de øvrige språklige utgaver, mens man har valgt å oversette forordninger til bekjentgjørelser på dansk.
Imidlertid er det en avgjørende forskjell mellom danske bekjentgjørelser og de foreslåtte delegerte bekjentgjørelser. En dansk bekjentgjørelse kan eksempelvis alltid endres av det danske folketinget gjennom en lovendring vedtatt ved alminnelig flertall i folketinget.
En delegeret bekjentgjørelse fra EU-Kommisjonen kan kun endres gjennom et kvalifisert flertall i Ministerrådet og et absolutt flertall av EU-Parlamentets medlemmer, etter forslag fra Kommisjonen selv.
Delegerte beføyelser har også forrang over for nasjonale lover og grunnlover, selv om de skal vedtas i et organ, hvor ikke alle land er representert.
Se artikkel I-35 i EU-forfatningen, som sannsynligvis vil bli den mest anvendte bestemmelse, dersom forfatningen godkjennes ved folkeavstemning i medlemslandene.