Konsensus betyr normalt at ingen i et gitt forum er aktivt imot en beslutning. Man kan derfor godt oppnå konsensus selv om der ikke er full oppbakking bak et forslag, det eneste kriterium er at ingen tilkjennegir sin motstand åpent.
I Det Europeiske Råd har man til nå handlet i enighet. Konsensus er i denne sammenheng at ingen Stats- eller Regjeringsledere går imot et stilt forslag. Denne beslutningsprosedyre i Det Europeiske Råd er ikke innskrevet i Unionens nåværende traktatgrunnlag, men Konventet foreslår "konsensus" som beslutningsmetode.
Under Konventet ga man konsensusmetoden et nytt innhold, som mer svarte til et kvalifisert flertall. Konventsmetoden ble kritisert fordi formannen, Giscard d'Estaing, ikke alltid rettet seg etter det store flertall når han konkluderte hva man hadde oppnådd konsensus om.
Forslag underskrevet av 90% av deltagerne kom ikke med i EU-Forfatningen, mens forslag med dårlig tilslutning kom med i utkastet. Med de forskjellige anvendelser av konsensus begrepet ville det være klarere å innskrive en entydig stemmeregel som enstemmighet, kvalifisert flertall eller et nytt super-kvalifisert flertall.