Gummi paragrafen
- The seat of the European Parliament in Strasbourg (Photo: Quedza)
EU kan kun treffe beslutninger, hvis en spesifikk lovbasis i traktatene ligger til grunn for beslutningen. Dette kalles prinsippet om kompetanse tildeling.
Men Romatraktaten inneholdt en meget anvendt og ofte omtalt "gummiparagraf" i art. 235. Den utgjør hjemmel til å vedta regler, hvor det ikke eksisterer noen presis hjemmel i traktatene, men hvor emnet dog kan relateres til det felles økonomiske marked. Bestemmelsen kan kun anvendes, dersom alle medlemsland er enig. Den har vært anvendt omkring 600 ganger.
Gummi paragraffen ble særlig anvendt på 1970-tallet og 1980-tallet til å øke EUs beføyelser før vedtagelsen av Den Europeiske Fellesakt i 1987. Denne introduserte mer spesifikke artikler og kapitler, som ga EU makt til å være lovgivende på områder som miljø, forskning, utvikling og regionalpolitikk.
Bestemmelsen inngår i Nice-traktaten som art. 308, men inneholder ikke lenger den begrensning at lover skal vedtas innenfor rammene av det felles marked.
Med forslaget til EU-Forfatning vil den fornyede "fleksibilitet bestemmelse" i art. I-17 også kunne anvendes på de rettspolitiske og utenrikspolitiske områder, idet inndelingen i søyler forsvinner. Den eneste begrensing er at emnet skal ligge innenfor de konkrete samarbeidsområder i Del III. Man kan med andre ord ikke oppfinne helt nye felles samarbeidsområder som f.eks. kirkepolitikk, så er det grunntraktatene eller Forfatningen, som skal endres.
Fremtiden
EU-forfatningen vil bevare fleksibilitets-klausulen slik at man, innenfor Unionens politikk områder, skal kunne foreta smidige justeringer av unionen. Den eksisterende fleksibilitet klausul kan kun anvendes i forbindelse med fellesmarkedet, hvor den nye klausul vil kunne anvendes på alle områder innenfor EU.
